"Så, han er tilbake..." hvisket Yukie stille. Hun la ett mildt bekymret uttrykk i det ellers så plettfrie fjeset. "En lykkelig familiegjenforening, eh?" Yukie snudde seg for å se Flore med ett slitent uttrykk og med Wendy, Cutiie, Fluffy og Tuss på slep. Wendy og Cutiie var fryst i en merkelig catfightpositur, mens Tuss og Fluffy var fortsatte bevisstløse. "Hva har du gjort med dem!?" spurte Yukie forbauset.
Flora smilte skjevt. "Nysgjerrig...?" Yukie ristet på hodet til svar og prøvde å tøye ut musklene til søsteren sin. "Nytteløst, Yukie." Hun snudde seg mot Victoria. Hun hadde satt seg opp og var i gang med å dytte håret vekk fra ansiktet. "Flora har brukt evnen sin, La miseria de la Naturaleza. Det fryser alle muskler i kroppen til ofret. Kun hun kan fjerne det." Flora nikket og fulgte opp med et knips. Cutiie og Wendy fortsatte krangelen sin akkurat der den stoppet.
"Hey, bitch! Jeg er tilbake med brutteren!” ropte Jake. Glimt var omtåkete og klarte så vidt å se. Det eneste han kunne skimte var en svær peis og en lenestol. ”Pent gjort, Jake.” En raspende stemme kunne høres. Han hørte Jake gå ut av rommet og slamret med døren. Han prøvde å myse. Den store lenestolen begynte sakte å snu seg mot ham. To gule flekker lyste i skyggen av den. ”Hyggelig å møte deg igjen, Glimt Ichimaru.” Knaskte stemmen. Glimt la merke til at føttene til skikkelsen i stolen ikke nådde gulvet og hodet til skyggen var ca. midt på stolen. ”Lille… Drit.” knurret Glimt. Skyggen i stolen fnyste hånlig. ”Du er den med hull i brystet. Broren din drepte deg nesten. Han er under min makt!” Raspet skikkelsens tørre stemme. Glimt hørte noen rope i utenfor rommet. ”Jeg hørte det der! Jeg følger deg frivillig, ditt hespetre!” Skikkelsen murret lavt og begynte å gå att og fram i rommet. ”Husker du hvem jeg er, Ichimaru?” spurte hun. Hun fikk et fnys til svar. Glimt prøvde å reise seg. ”Selvfølgelig… Ingen er så stygg som deg, FK.” Knurr ble svaret til Glimts hånlige kommentar. FK hoppet fram og slo Glimt mellom øynene. ”Du er døende. Ichimaru.” sa hun mildt. Tonen i stemmen hennes hadde skiftet fra truende, til noe som ga Glimt frysninger. ”Trenger lille, Glimte-Pimpte hjelp fra FK-TK?” Sukkersøt og mild. Glimt brakk seg og skjøv seg selv litt bakover. ”Du gjør meg kvalm.” Hun knurret og slo ham på samme plass igjen. ”Okay. Nok tullprat antar jeg?” Retoretisk spørsmål. ”Vel… Jeg trenger din hjelp.” Hun fikk en rungende latter til svar. ”Hah! Etter alt jeg har gjort med deg, tør du fortsatt å komme etter hjelp hos meg?! Du er patetisk.” Han la merke til at hun smilte. ”Du skjønner… Jeg ser på dette som en byttehandel. Du, får minnene dine tilbake. Jeg…” Hun trakk ned hetta. ”Får skjønnheten min tilbake!”