Yukie hadde kjørt helikopteret i taushet. Hvem var nå denne Wendy og hva drev hun med? tenkte hun. Og viktigst av alt; hvorfor tok hun med seg Victoria?
Cutiie hadde sovnet etter kun et par minutter kjøring og snorket lavt. Yukie stirret ned i det store blå havet under seg. Ikke noe land så langt øyet kunne se. Helikopteret var nesten tom for bensin. "Merkelig..." mumlet hun. "Den var jo nettopp nesten full, jo." Hun fokuserte framover. Helikopteret var på vei rett inn i en storm. Hun sperret øynene vidt opp. "Cutiie, våkn opp! Vi har problemer." sa hun med en nervøs undertone. Cutiie mumlet noe og bare la seg ned på magen og begynte å snorke. Yukie himlet med øynene før hun tok tak sverdet sitt og slo det mot veggen. Metall mot metall ga en horribel lyd og Cutiie bråvåknet. "Hva er det? Har noen tatt skjønnheten min?" spurte hun forfjamset. Yukie sukket og satte seg fram i settet på nytt. "Vi er på vei inn i en storm. Og styret rikker seg ikke." mumlet hun dunkelt. Cutiie satte seg fram opp og sendte Yukie ett bekymret blikk. "Hvordan vil dette gå?" spurte hun engstelig. Yukie trakk på skuldrene og bet tennene sammen. "Det vil slik gå slik Gudene vil at det skal gå." I det de kjørte inn i stormen, fikk de øye på en skikkelse på ruta. Den hadde en maske og noen merkelige klær. "Jeg er ånden som hjemsøker stormer... Jeg er den som vokter skattene som ikke skal finnes. Jeg er..."

Yukie blunket et par ganger. "Det der var bare sykt..." mumlet hun. Cutiie kniste forsiktig før hun tok en pelskrage som lå bak setet og satt den over seg. "God natt, Yukie..." gjespet hun.

Hun falt. Det var fortsatt langt ned. Den andre skikkelsen holdt tritt mens hun kniste og lo. "WHEEEE!" ropte Wendy. "Dette er nesten bedre enn å drepe varkatter!" Victoria lo litt tvungent og knep øynene sammen. Wendy la seg på rygg i lufta. "Såå... Du lurer sikkert på hvorfor jeg dro deg ut hit?" spurte hun i en rolig tone. Victoria trakk på skuldrene som et svar. "Nah. Vil egentlig ikke vite. Men kan du få meg tilbake til helikopteret?" Wendy himlet før begge to trakk bakken med et brak og lagde store groper.
Victoria reiste seg fortumlet opp. "Wow... Litt av en tur." Wendy lo til svar. "Jaja. Da vil du ikke vite at Glimt bare faket døden sin, da." Wendy fikk en uventet respons. Victoria hadde bulende øyne og åpen munn. Et enormt "HVA?!" kunne høres fra munnen hennes. "Glimt... Jeg skal finne deg. OG da... Da skal vi gifte oss, atter en gang!" Victoria lo en ond latter. Wendy mumlet noe til svar og trakk på skuldrene. "Du friker meg ut, av og til. Stakkars fyr. Men jeg sier ikke hvor han er, hah!" sa hun og forsvant.

Glimt gikk ut av vannet, og så opp mot himmelen. Han sverget han hadde sett noe på himmelen, noe som minnet om et helikopter. Men han var ikke sikker, og gadd ikke å bry seg mye. Han trakk på seg buksa og kappen, og begynte å gå i retning av hvor helikopteret hadde landet. Han strøk hånden igjennom det våte håret, og bestemte seg for å komme fram litt raskere, så han tok noen flash steps til han var ute av skogen igjen, og ute på sletta, da fikk han øye på helikopteret, og han frøys idet han så hvem som kom ut av det. Yukie Utsumi. Han hoppet opp i et tre bak ham, og stirret mot henne, det lilla håret hennes blåste i vinden, og et lite stykke foran henne sto ingen andre en Victoria. Den hurpa. Glimt stønnet høyt og himlet med øynene. Når han endelig trodde han var kvitt dem, kom de selvfølgelig tilbake.

(Jeg er veldig glad i dem C: <3)

Victoria smilte da hun så Glimt. "Glimt!" ropte hun og løp med armene ut mot ham. Rett før hun traff ham, forsvant han og ved siden av Yukie. Victoria falt ned i gjørma og klærne hennes ble møkkete. "Of!" utbrøt hun. De tre andre lo av henne. Hun reiste seg irritert opp. "Du din lille...!" knurret hun og løp mot Glimt. På nytt forsvant Glimt og Victoria krasjet rett Cutiie og dyttet hennes over ende. Glimt skrattet fornøyd med sitt verk. "Abusos Non Tollit Usum!" bæljet Victoria og viftet med staven sin. Glimt ble zappet av et blått lyn som kom fra staven. Han landet et lite stykke bortenfor. Hun sprang på ny etter ham og rett før hun traff ham, forsvant Glimt igjen. Hun greide å bremse denne gangen, men falt likevel ned i en pytt. "Dette er ganske underholdende!" frydet Glimt seg. Victoria mumlet noe for seg selv. "Søren. Feil formel." Glimt slappet helt og holdet av. Den kjerringa fikk endelig tilbake for alle de årene med misbruk! Victoria reiste seg opp og løftet på staven. "Circulus Vitiosus!" En rød stråle traff Glimt rett i brystet. Han enset den knapt. Yukie himlet med øynene og satte seg ned på åpningen til helikopteret og begynte å spise på et eple. "Dette kommer til å ta laaang tid." mumlet hun til Cutiie. Nå løp Victoria på nytt mot Glimt og han forsvant igjen. Han landet oppå helikopteret. "Taper." ertet han. Victoria satte opp et ganske selvgodt uttrykk. "Vi får se hvem som er taper nå, Glimt." sa hun pripent.
Plutselig begynte Glimt å forsvinne og dukke opp ukontrollert. "Hva gjorde du nettopp?" spurte Yukie forbauset. Victoria tok et godt drag av lufta. "Ond Sirkel formelen. Han fortsetter slik i evigheter." smilte hun selvtilfreds. Cutiie begynte å hyle av latter. Glimt hadde gjenvunnet kontroll, men teleportere fortsatt kjempefort. Nå, teleporterte han alltid oppå Victoria. "Få det til å slutte, ellers får du en meget deilig rygg i morgen!" truet han. Victoria klynket forsiktig. "Javel, javel! Ex Lege!" Glimt stoppet, men landet oppå Victoria. "Takk, bitch." sa han og begynte å gå. Victoria reiste seg og børstet støv av staven sin og kjolen. Gjørmen kunne hun ikke gjøre noe med. "Horror Vacui." mumlet hun og forsvant foran øynene deres.