Jeg har selv vært et mobbeoffer, og det skal jeg si er ikke gøy. Folk mobber gjerne for status, og i grupper. Det å være annerledes, kan være tøft på store skoler. Jeg var det. Jeg brukte briller før, derfor ble jeg mobbet. Jeg ble mobbet av nesten alle i klassen, utenatt 1. Eneste støtte, jeg hadde. Det var en tøff periode. Men etterhvert var det forhåndsvis greit. Den fysiske mobbingen var noe man kunne vende seg til. Men det physkiske var noe helt annet. Å bli kalt dassdraug, troll og nerd tror jeg ingen liker. Jeg kunne ikke ta igjen, for de var så mange. Da jeg flyttet derfra, fant jeg ut at jeg var blitt mer selvstendig. Jeg kan stå alene. Selvom det er bra at jeg er selvstendig, er jeg fortsatt mot mobbing. Utryddelse av mobbing, vil neppe skje.

Jeg synes ikke det er lettere å ignorere ord enn vold. Hvis noen sier noe stygt tenker jeg på det lenge, men hvis noen sparker meg eller slår meg går jeg bare videre, uansett om det gjør kjempevondt eller ikke. Jeg sier det ikke til en voksen, de skjønner ingenting uansett. Voksne husker ikke hvordan det er å være barn. Helt siden barnehagen har jeg tatt igjen med vold når noen har vært slem mot meg, selv om jeg er jente. (Gammel vane vond å vende :P) Det er veldig dumt, ettersom jeg får skylda for det. Har aldri mobba noen, kommer aldri til å gjøre det. De som mobber meg eller andre får med meg å gjøre. :P